"Den norsk-pakistanske drømmen"

Arbeid til alle og en bedre skole. Det er blant Arbeiderpartiets hovedsaker i valgkampen. Budskapet er det samme, også når publikummet har desi-bakgrunn.

Det kommer ikke noe spesialtilpasset budskap fra meg til velgere med innvandrerbakgrunn. Ikke har jeg tenkt å anta at alle desier bare er opptatt av integrering heller, selv om det ofte er et ganske hett tema. Først og fremst fordi det ville vært en fornærmelse av desivelgernes intelligens. De fleste desi-ene jeg kjenner er opptatt av det samme som alle andre: Å få seg en skikkelig jobb. Å kunne gå på en god skole. Å ha et godt helsesystem.

Hvem er ”vi”?

Å bare snakke om integrering når man snakker med desier, er å redusere desier til å bare være sin bakgrunn, sin hudfarge, sin kultur eller religion. Og for hver gang politikere henvender seg til personer med innvandrerbakgrunn bare med et integreringsbudskap, befestes stereotypien sterkere. Men først og fremst er vi døtre, sønner, venner, ansatte, arbeidsgivere og skoleelever. Noen ganger er vi pasienter, og hei - ganske ofte er vi leger. Vi er viktige produsenter av norsk velferd, og vi er, som alle andre, folk som nyter godt av velferden Norge tilbyr. Vi er nordmenn, europeere og ”vestlige”, samtidig som vi har bakgrunn fra Sørøst-Asia, behersker urdu og kanskje er muslimer.

Vi er ikke så spesielle, egentlig. De fleste av oss lever helt alminnelig liv. Livene kan handle om gode klassekamerater eller dårlige kolleger, eller ei jente som er bollywood-flott, og som man har sett på avstand under Mela-en.

Der. Da var det sagt. Ingen grunn til å pakke det inn.

Tilleggsdimensjonen

Å si det på denne måten handler ikke om å være blind for at en del desier kan oppleve særlige utfordringer knyttet til språk, kultur eller diskriminering, som gjennomsnittsnordmannen ikke møter. Den bollywood-flotte jenta forventes å passe på sin "ære", de dårlige kollegene skuler noen ganger på hijaben i stedet for å se mennesket, og det er ikke alltid Uncle Jee forstår hva legen sier når han får beskjed om at det ernoe galt med hjerteklaffene ("ye klaffer-plaffer kya hai?").

Det handler tvert i mot om at den beste integreringspolitikken man kan ha, er å sørge for at integrering er en naturlig del av all annen politikk. Det betyr at all politikk for et bedre arbeidsliv, en bedre skole, eller et bedre helsesystem også må ha et inkluderingstilsnitt. Fordi inkludering er ikke en politikk for ”spesielle grupper”. Det er en politikk som handler om alle.

Da må vi for det første ha flere arbeids-, helse- og skolepolitikere som hele tiden har med seg perspektivet om at politikken vår også må handle om nordmenn med alle bakgrunner. Og for det andre må vi ha velgere som krever det som en selvfølge.

Den sosialdemokratiske drømmen

For Arbeiderpartiet har kampen for frihet og like muligheter vært det viktigste av alt. Friheten som handler om at vi, selv om vi er ulike og har forskjellige utgangspunkt, skal kunne forme våre liv som vi vil. Det er den samme friheten som har gjort det mulig for så mange desier å foreta den klassereisen det er å bli leger, statsvitere og jurister. Mange desier har foreldre med lav utdannelse, en del fra landsbygda i Pakistan, men har selv klart å få høy utdannelse og gode jobber. Dette er den sosialdemokratiske drømmen.

Det er åpenbart ikke sosialdemokratiet som har skaffet suksessfulle norskpakistanere deres gode vitnemål. Ei heller er det sosialdemokratiet som har sittet krumbøyd over dokumentmappene til hardarbeidende desier. Men sosialdemokratiet har sikret at avstanden mellom drømmer om framtiden, og en muliggjøring av den, ikke har vært umulig.

Der hvor borgerlige partier som Høyre og Fremskrittspartiet vil at alle alene skal være sine egne lykkes smeder, tror Arbeiderpartiet på at vi må skape gode samfunn der individet kan gjøre sin plikt og kreve sin rett.

”Naivitet”, sier noen. ”Velferdssamfunnet syr puter under armene på folk”, sier andre. I ulike artikler har det i alle fall vært rettet søkelys mot hvordan ulike personer med innvandrerbakgrunn har utnyttet velferden. Enten ved å urettmessig søke uføretrygd eller ved å unødvendig gå arbeidsledig. Det er dessverre riktig observert at slike tilfeller finnes – og disse er eksempler på velferdssamfunnets dilemmaer.

Men et overfokus på slike utfordringer underkommuniserer mulighetene i velferdssamfunnet. Og det drar søkelyset bort fra det som virkelig er viktig: At de som fortsatt faller gjennom samfunnets sikkerhetsnett skal få det bedre. Uansett hudfarge. Uansett kjønn. Uansett.

Skolen som garantist for muligheter

Den beste forsikringen for en god framtid er at elevene lærer nok på skolen, uavhengig av hvilket utgangspunkt man har. Dette er noen av grunnen til at Arbeiderpartiet framover vil ha økt fokus på faglig nivå. Allerede har vi, sammen med SV og Senterpartiet, økt timetallet på de fire første trinnene i grunnskolen med norsk, matte og engelsk.

I tillegg til å sikre at elevene tilegner seg grunnleggende kunnskaper og ferdigheter må skolen legge til rette for at elevene får utviklet sine talenter og opplever mestring. Mange elever trenger derfor større faglige utfordringer enn de får i dagens skole. Tilpasset opplæring betyr at ulike barn vil lære i ulikt tempo. Leksehjelp skal tilbys både på skolen og gjennom frivillige aktiviteter på kveldstid. Og vi vil arbeide mot frafall. Hvis det er noe som gjør det vanskelig for unge seinere i livet, så der det at de ikke fullførte videregående skole. Hele én av tre fullfører ikke etter fem år. Blant unge gutter med innvandrerbakgrunn er tallet høyest.

Vi vil ha en skole som reduserer og fjerner sosiale forskjeller. En skole som i større grad, og for flere unge, blir garantisten for like muligheter for alle ved å sikre alle nok kunnskap.

Dette er framtiden du stemmer på hvis du stemmer Arbeiderpartiet i september.

Innlegg: Hadia Tajik

31 mars 2009

X-plosiv.no

For å lese mer om Arbeiderpartitet gå til www.dna.no

For å lese mer om stortingskandidat Hadia Tajik gå til www.hadia.no